Utdrag fra boka «Femundsmarka og Sølentraktene» utgitt i 1979
Forfattere: Ragnar Frislid, Dagfinn Grønoset og Per Hohle
Engelsk villmarksliv ved Galtsjøen
Sommeren 1892 kom det nytt liv og nye låter inn i landskapet på vestsiden av Galtsjøen (643 m). Det sang i øksehogg og hammer over det øde terrenget, over en storslått natur med sjøen blinkende mellom bjørk- og furustammer mot øst og med selve Rendals-Sølen ruvende mot himmelbrynet i vest. «Kresten på haugen», velkjent engerdøl, var dreven tømmer-mann, og han hadde påtatt seg ansvaret med å bygge hus for advokatbrødrene Richard Ford Smith og Charles Lassow Smith fra London. Brødrenes felles hovedinteresse var fiske, og det var lysten på å oppleve den store fiskelykken som drev brødrene inn i marka.
Dermed begynte et villmarksliv utenom det vanlige i Femundstraktene. Smith-brødrene visste hva de gjorde. Flere somrer før hadde de vært i Engerdal, bodd hos Ola Thoresen Galten, og prøvde annethvert år fisken i Røa og Klara. For hvert år kjente de seg mer knyttet til ødemarksparadiset i «dalen bakom fjellet», og da det ble muligheter for tomtekjøp, slo brødrene til. Tomta ble kjøpt av rendøler – Enkeseterteigen ligger den prektige hytta på – og herfra er det bare noen få hundre meter ned til Galthue, utfallsoset med vassdragets beste fiskeplasser. Her starter Trysilelva – Klara – sin lange ferd mot Värmland og Vänern.
Ja, så «midt i smørøyet» kom Smith-setra opp, at etter en snau times gange vestover, var de fremme ved Sølensjøen. Den veien var fristende på flere måter. Turen i seg selv var uvanlig vakker, gjennom et landskap som hører til de gildeste vi har i norsk natur, og fram til håene der Sølna renner ut med nye forlokkende fiskeplasser.
Ved siden av den romslige hytta, med åpen veranda langs hele fasaden, kom det opp en liten bu, en tømmerkoie, som først ble brukt av dem som bygde hytta – senere ble den «Lars-bod» og «Oles-bod», alt etter som Lars O. Galten og Ola Sørjoten var dreng hos dem. Den første fra hytta ble bygd til han døde i 1925, den andre fra samme året til siste sommeren Smith-familien ferierte på setra, i 1939. Lars O. Galten og Torbjørn Toresen Galten bygde den trivelige bua, som de «siger er den bedste bod i verden», ifølge Smith-brødrene.
Jeg kom til Smith-setra sommeren 1978 sammen med engerdølen Albert Reiersen – en bedre ledsager og guide kunne jeg ikke ha ønsket meg. Reiersen er svigersønn av Ola Toresen Galten, og kom til Galten i 1932, fra Drevsjø. Han kom i kontakt med advokat Charles Lassow Smith og enken etter advokatens bror Richard, fru Margrethe Ford Smith.
Bare turen i motorbåt over Galtsjøen en fin august-dag, er noe for seg. Her er du omgitt av en fjellnatur med rolige, lange linjer, et rike der Rendals-Sølen er «viddens herre», og der fiskere i dag slenger fristende fluer ved samme utfallsoset hvor Smith-brødrene for 70-80 år siden satte første tørrflua på et Engerdalsvann. Det var nemlig dem som brakte tørrfluefisket til Engerdal, - brødrene var med andre ord tidlig ute med denne kunsten når en tenker på at F. M. Halford, tørrfluas skaper, kom ed verdens første fiskefluebok i 1886.
-Smith-brødrene var sporty og ikke snaue på noe slags vis, fastslår Albert Reiersen mens vi rusler vestover fra Galtsjøen, opp gjennom den tette bjørkealleen Vårherre selv er mester for, og fram til Smith-setra. Furu og løvtrær rammer inn den idylliske plassen. –Mange engerdøler og andre lærte mye fin fiskekunst av brødrene fra London, de ga bort fluer og redskap. De gikk i det hele tatt inn for kontakt og for å oppleve mest mulig mens de hadde sine ferier her. Selv blir jeg aldri lei av å komme hit, her er alltid noe spennende å finne. Og minnene er mange - fra samvær med Charles Lassow Smith og fru Margrethe Ford Smith. Begge snakket et utmerket norsk.
Den store Smith-hytta består av kjøkken, spiskammers og jenterom, i midten en romslig, høyloftet peisestue, i sørenden to soverom. Senere bygde brødrene et tilbygg med to soverom, og Charles, som var sterkt fotointeressert, bygde også og innredet eget fotorom. Det skal engerdølene være glade for, understreker Reiersen. Charles Smith etterlot seg en meget verdifull fotosamling, -glimt fra turer i skog og mark, fra arbeidsliv, fra besøk i Buvika, Elgå, Røros med videre. Og sist, men ikke minst, en mengde portretter av bygdefolk fra Engerdal og distriktet. Kvaliteten er utrolig når vi tenker på at Charles hadde bare primitive midler å hjelpe seg med, blant annet bare en parafinlampe til kopieringen. Veggene i Smith-hytta er pyntet med en mengde fotografier, nærmest et stykke verdifull bygde- og kulturhistorie. Her finnes blant annet et bilde av Lars Gløtvold som den fotoglade advokaten fikk førstepremie for på en London-utstilling. Her er skap og antikke ting, verdifulle bøker, og utstoppede dyr – reinen Per Eidet fra Trysil skjøt, elgen som falt for skudd fra Ola E. Sundet og Ola Toresen Galten, ørna Halvor Kristoffersen Femundsenden fikk has på, og grevlingen Lars O. Galten tok i en røyskattsaks i vedskjulet på Smith-setra. På en av veggene – mellom kjøkkenet og peisestua, har Charles Smith, i rød gotisk skrift, dekorert rundtømmerstokkene med disse ordene: «Huset er bygget i Aaret 1892 og kostet af R. Ford og C. L. Smith. Vort Hus og Hjem O Gud bevare fra Tyvens Haand og Ild og Vand og alt det onde som os skade kan». På
kjøkkenveggen, mot spiskammerset, bærer stokken følgende inskripsjon: «Hus, Gods og Guld skaffer Manden, men en god og tro Hustru giver alene Gud».
Ble Smith-setra flittig brukt?
–Advokatbrødrene kom her hver sommer i mange år. Begge arbeidet på kontor i London, hos sin far, som også var advokat. Brødrene ville helst være her i september, men de kunne ikke være borte fra kontoret samtidig, og så ordnet de det på den måten at de byttet mellom september og august annethvert år. Reisen fra London til Galtsjøen tok mange
dager. Hit kom de fra Trondheim – med hesteskyss ned til Femunden, båt fra Sørvika til Femundsenden, kløvhest over Galtåsen til Galten og båt over sjøen til setra. Brukerne på Galten hentet dem ved Femundsenden. Etter at veien fra Ytre Rendal til Engerdal kom, benyttet brødrene hest fra skysstasjonen på Åsheim ved Storsjøen, et kjent sted der både Fridtjof Nansen og Jacob Breda Bull var gjester i sin tid.
Under første verdenskrig var Smith-brødrene borte fra setra i fire år. Ellers kom de her hver sommer inntil 1939 – da dro de en uke før de hadde ment. Tyskerne gikk inn i Polen, utryggheten bredte seg, og en hadde inntrykk av at Charles Smith var alvorlig bekymret over hva som kom til å skje. Til Torbjørn Galten, som kjørte ham og fru Margrete Ford Smith over sjøen siste gangen, sa han alvorlig:-Mitt livs beste dager har jeg hatt på Smith-setra!
Hverken Charles eller broren Richards enke Margrethe kom mer til setra de var så glade i. Men i en fyldig dagbok og i interessante hefter har brødrene og fru Margrethe gitt minneverdige glimt fra årene på Smith-setra.
Charles Lassow Smith døde i 1942, 82 år gammel. –Samme høsten fikk vi brev fra fru Margrethe Ford Smith, som fortalte at han hadde testamentert skogteigene til Ola Sørjoten og Ola Toresen Galten, forteller Albert Reiersen. –Det eneste vi
hadde hørt om Charles da, var hilsener gjennom direktør Erling Steen i Oslo. Han hadde i sin tid en stor hytte vest for Smith-setra, og var en god venn av smith-brødrene. Gjennom Steen fikk vi også første meldingen om at Charles var
død. Den generøse gaven til Ola-karene ved Galtsjøen vakte stor oppmerksomhet. I testamentet var det også gjort tydelig greie for hvilke skogteiger som skulle tilfalle hver. Men når det gjaldt teigen hytta sto på, mente smith’ene at den kunne selges hvis ikke karene hadde lyst til å kjøpe setra. Det hadde Ola-karene, og både teigen og setra eies i dag, med en halvpart på hver, av Albert Reiersens sønn, Ole Peder Reiersen, og fru Gunveig Elvæter Eggen på den tradisjonsrike Galtengården.
Snekkerredskap og fiskestenger etter Smith-brødrene fikk Ola Sørjoten, som var dreng hos Smith-familien i 14-15 år. Selv fikk Albert Reiersen den store kikkerten etter Charles, den hadde han arvet etter sin skipsrederonkel i London. En praktfull kikkert som jeg ennå bruker, sier Albert,- den er fin «å ta seg en tur med» over Galtsjøen til Smith-setra og videre vestover mot Rendals-Sølen. Jeg har ofte undret meg over at jeg fikk denne kikkerten, men jeg tror at Charles hadde merket seg hvor ivrig opptatt jeg var av den en dag den stod på verandaen på setra. Da kikket jeg over til Galtengårdene, på østsiden av sjøen, og jeg så faktisk nummerskiltene på biler som svingte inn på tunet der.
Smith’ene var aktive folk, alltid opptatt med et eller annet. Snekkerbenkene på hytta var ofte i bruk, de laget selv skap og annet innbo, og fru Margrethe var i tillegg en habil treskjærer. Turer i skog og mark foretok de ofte, da var som regel Ola Sørjoten med. Et pent bibliotek hadde de også å ty til.
Forholdet til bygdefolket var det aller beste. Smith-fester var en årlig foreteelse. Da kunne alle fra Engerdal komme, og det var ikke uvanlig med både 30, 40 og 50 gjester. Særlig var skytterfestene populære, folk kom fra alle kanter av bygda, helt fra Femundsenden, Sundet og ned i Engerdalsbygda. Skytterfesten på Smith-setra var største festen i hele Engerdal. Først måtte engerdølene prøve sine skyteferdigheter, konkurransen var oftest stor, og etterpå begynte selve festen. Smith-familien ville stå på god fot med bygdefolket og satte stor pris på samvær med dem. De interesserte seg mye for tradisjon, levesett og livsforhold, seder og skikker. Fru Margrethe Ford Smith har skrevet en god del om opplevelsene på Smith-setra, opptegnelser som kulturstyret i Engerdal nå har i sin varetekt.
- Det var atskillig underholdning for bygdas folk på Smith-setra. En søndag for eksempel var vi invitert til kaffe. Vi kom i båter over Galtsjøen, et fint og høytidelig innslag med litt smak av «brudeferden i Hardanger». Kaffen stod klar da bygde-folket kom - Smith forlangte alltid det. Etter kaffen var det lagt opp til et slags orienteringsløp rundt hytta og ned til båthuset. Uventet ble jeg førstemann, og inne i peisestua var premiebordet dekket - det var bare å velge. Jeg valgte en bjørnefamilie – i porselen! Jeg har den ennå, men fru Margrethe var ikke tilfreds med valget mitt. Blomsterbuketter hørte også med i premiesamlingen, og ettersom jeg hadde min forlovede Tora med, mente fruen at jeg burde ha vist høvisk fremferd og valgt en bukett til henne! Men Tora fikk blomster, likevel – Charles sørget for det. Han tok samtlige buketter og
fordelte blant damene som var på festen.
På en skytterfest på Smith-setra fikk selskapet også lyst på en svingom. Men vi manglet musikk. Enden ble at Ole Femundsenden løp til Sundet, en mils vei, og hentet feler. I selskapet var det gode spillemenn som het Peder Sundet og Hans Elvsæter. Jo da, dans ble det – og jentene fra Rendalen, som var i vakre bunader, var ekstra gjeve og på danse-golvet hele tiden. Charles Smith merket seg det, han likte ikke at jentene fra Galten-gården måtte «støa veggen» fordi de ikke hadde bunad. Og neste sommer kom Charles Smith fra London med bunadsstoff til både Martha, Bertha, Petra, Helga… Marit Plassen sydde bunader til jentene. De gavmilde brødrene hadde alltid med gaver til Galten-gårdene når
de kom på sommerbesøk. Det var ofte klær av forskjellige slag, - jumpere, strømper, kjoler og forklær. Gjestfriheten var stor, og engerdølene satte pris på både gavene og godheten de møtte hos Smith ’ene.
Smith-familien var selv lykkelig over dagene ved Galtsjøen og kontakten med bygdefolket. Albert Reiersen har et godt bevis på det:
- En sommer hadde Charles Smith en meget kort ferie. Men til hytta ved Galtsjøen måtte han. Han reiste den lange veien fra London, en reise som tok flere dager, for å tilbringe én eneste dag på Smith-setra. Hvert minutt var kostbart for ham, han fisket hele denne dagen og dro neste dag tilbake til advokatkontoret i London. – Nei og nei, mente Ola Sørjoten, at du reiser så langt for én eneste dag på Smith-setra! – Èn dag er bedre enn ingen, Ola! Var svaret han fikk, kort og bestemt. Charles Lassow Smith gav dermed villmarka ved Galtsjøen sin kjærlighetserklæring. Resten av Smith-familien ville helhjertet ha undertegnet den.
D.G
Dermed begynte et villmarksliv utenom det vanlige i Femundstraktene. Smith-brødrene visste hva de gjorde. Flere somrer før hadde de vært i Engerdal, bodd hos Ola Thoresen Galten, og prøvde annethvert år fisken i Røa og Klara. For hvert år kjente de seg mer knyttet til ødemarksparadiset i «dalen bakom fjellet», og da det ble muligheter for tomtekjøp, slo brødrene til. Tomta ble kjøpt av rendøler – Enkeseterteigen ligger den prektige hytta på – og herfra er det bare noen få hundre meter ned til Galthue, utfallsoset med vassdragets beste fiskeplasser. Her starter Trysilelva – Klara – sin lange ferd mot Värmland og Vänern.
Ja, så «midt i smørøyet» kom Smith-setra opp, at etter en snau times gange vestover, var de fremme ved Sølensjøen. Den veien var fristende på flere måter. Turen i seg selv var uvanlig vakker, gjennom et landskap som hører til de gildeste vi har i norsk natur, og fram til håene der Sølna renner ut med nye forlokkende fiskeplasser.
Ved siden av den romslige hytta, med åpen veranda langs hele fasaden, kom det opp en liten bu, en tømmerkoie, som først ble brukt av dem som bygde hytta – senere ble den «Lars-bod» og «Oles-bod», alt etter som Lars O. Galten og Ola Sørjoten var dreng hos dem. Den første fra hytta ble bygd til han døde i 1925, den andre fra samme året til siste sommeren Smith-familien ferierte på setra, i 1939. Lars O. Galten og Torbjørn Toresen Galten bygde den trivelige bua, som de «siger er den bedste bod i verden», ifølge Smith-brødrene.
Jeg kom til Smith-setra sommeren 1978 sammen med engerdølen Albert Reiersen – en bedre ledsager og guide kunne jeg ikke ha ønsket meg. Reiersen er svigersønn av Ola Toresen Galten, og kom til Galten i 1932, fra Drevsjø. Han kom i kontakt med advokat Charles Lassow Smith og enken etter advokatens bror Richard, fru Margrethe Ford Smith.
Bare turen i motorbåt over Galtsjøen en fin august-dag, er noe for seg. Her er du omgitt av en fjellnatur med rolige, lange linjer, et rike der Rendals-Sølen er «viddens herre», og der fiskere i dag slenger fristende fluer ved samme utfallsoset hvor Smith-brødrene for 70-80 år siden satte første tørrflua på et Engerdalsvann. Det var nemlig dem som brakte tørrfluefisket til Engerdal, - brødrene var med andre ord tidlig ute med denne kunsten når en tenker på at F. M. Halford, tørrfluas skaper, kom ed verdens første fiskefluebok i 1886.
-Smith-brødrene var sporty og ikke snaue på noe slags vis, fastslår Albert Reiersen mens vi rusler vestover fra Galtsjøen, opp gjennom den tette bjørkealleen Vårherre selv er mester for, og fram til Smith-setra. Furu og løvtrær rammer inn den idylliske plassen. –Mange engerdøler og andre lærte mye fin fiskekunst av brødrene fra London, de ga bort fluer og redskap. De gikk i det hele tatt inn for kontakt og for å oppleve mest mulig mens de hadde sine ferier her. Selv blir jeg aldri lei av å komme hit, her er alltid noe spennende å finne. Og minnene er mange - fra samvær med Charles Lassow Smith og fru Margrethe Ford Smith. Begge snakket et utmerket norsk.
Den store Smith-hytta består av kjøkken, spiskammers og jenterom, i midten en romslig, høyloftet peisestue, i sørenden to soverom. Senere bygde brødrene et tilbygg med to soverom, og Charles, som var sterkt fotointeressert, bygde også og innredet eget fotorom. Det skal engerdølene være glade for, understreker Reiersen. Charles Smith etterlot seg en meget verdifull fotosamling, -glimt fra turer i skog og mark, fra arbeidsliv, fra besøk i Buvika, Elgå, Røros med videre. Og sist, men ikke minst, en mengde portretter av bygdefolk fra Engerdal og distriktet. Kvaliteten er utrolig når vi tenker på at Charles hadde bare primitive midler å hjelpe seg med, blant annet bare en parafinlampe til kopieringen. Veggene i Smith-hytta er pyntet med en mengde fotografier, nærmest et stykke verdifull bygde- og kulturhistorie. Her finnes blant annet et bilde av Lars Gløtvold som den fotoglade advokaten fikk førstepremie for på en London-utstilling. Her er skap og antikke ting, verdifulle bøker, og utstoppede dyr – reinen Per Eidet fra Trysil skjøt, elgen som falt for skudd fra Ola E. Sundet og Ola Toresen Galten, ørna Halvor Kristoffersen Femundsenden fikk has på, og grevlingen Lars O. Galten tok i en røyskattsaks i vedskjulet på Smith-setra. På en av veggene – mellom kjøkkenet og peisestua, har Charles Smith, i rød gotisk skrift, dekorert rundtømmerstokkene med disse ordene: «Huset er bygget i Aaret 1892 og kostet af R. Ford og C. L. Smith. Vort Hus og Hjem O Gud bevare fra Tyvens Haand og Ild og Vand og alt det onde som os skade kan». På
kjøkkenveggen, mot spiskammerset, bærer stokken følgende inskripsjon: «Hus, Gods og Guld skaffer Manden, men en god og tro Hustru giver alene Gud».
Ble Smith-setra flittig brukt?
–Advokatbrødrene kom her hver sommer i mange år. Begge arbeidet på kontor i London, hos sin far, som også var advokat. Brødrene ville helst være her i september, men de kunne ikke være borte fra kontoret samtidig, og så ordnet de det på den måten at de byttet mellom september og august annethvert år. Reisen fra London til Galtsjøen tok mange
dager. Hit kom de fra Trondheim – med hesteskyss ned til Femunden, båt fra Sørvika til Femundsenden, kløvhest over Galtåsen til Galten og båt over sjøen til setra. Brukerne på Galten hentet dem ved Femundsenden. Etter at veien fra Ytre Rendal til Engerdal kom, benyttet brødrene hest fra skysstasjonen på Åsheim ved Storsjøen, et kjent sted der både Fridtjof Nansen og Jacob Breda Bull var gjester i sin tid.
Under første verdenskrig var Smith-brødrene borte fra setra i fire år. Ellers kom de her hver sommer inntil 1939 – da dro de en uke før de hadde ment. Tyskerne gikk inn i Polen, utryggheten bredte seg, og en hadde inntrykk av at Charles Smith var alvorlig bekymret over hva som kom til å skje. Til Torbjørn Galten, som kjørte ham og fru Margrete Ford Smith over sjøen siste gangen, sa han alvorlig:-Mitt livs beste dager har jeg hatt på Smith-setra!
Hverken Charles eller broren Richards enke Margrethe kom mer til setra de var så glade i. Men i en fyldig dagbok og i interessante hefter har brødrene og fru Margrethe gitt minneverdige glimt fra årene på Smith-setra.
Charles Lassow Smith døde i 1942, 82 år gammel. –Samme høsten fikk vi brev fra fru Margrethe Ford Smith, som fortalte at han hadde testamentert skogteigene til Ola Sørjoten og Ola Toresen Galten, forteller Albert Reiersen. –Det eneste vi
hadde hørt om Charles da, var hilsener gjennom direktør Erling Steen i Oslo. Han hadde i sin tid en stor hytte vest for Smith-setra, og var en god venn av smith-brødrene. Gjennom Steen fikk vi også første meldingen om at Charles var
død. Den generøse gaven til Ola-karene ved Galtsjøen vakte stor oppmerksomhet. I testamentet var det også gjort tydelig greie for hvilke skogteiger som skulle tilfalle hver. Men når det gjaldt teigen hytta sto på, mente smith’ene at den kunne selges hvis ikke karene hadde lyst til å kjøpe setra. Det hadde Ola-karene, og både teigen og setra eies i dag, med en halvpart på hver, av Albert Reiersens sønn, Ole Peder Reiersen, og fru Gunveig Elvæter Eggen på den tradisjonsrike Galtengården.
Snekkerredskap og fiskestenger etter Smith-brødrene fikk Ola Sørjoten, som var dreng hos Smith-familien i 14-15 år. Selv fikk Albert Reiersen den store kikkerten etter Charles, den hadde han arvet etter sin skipsrederonkel i London. En praktfull kikkert som jeg ennå bruker, sier Albert,- den er fin «å ta seg en tur med» over Galtsjøen til Smith-setra og videre vestover mot Rendals-Sølen. Jeg har ofte undret meg over at jeg fikk denne kikkerten, men jeg tror at Charles hadde merket seg hvor ivrig opptatt jeg var av den en dag den stod på verandaen på setra. Da kikket jeg over til Galtengårdene, på østsiden av sjøen, og jeg så faktisk nummerskiltene på biler som svingte inn på tunet der.
Smith’ene var aktive folk, alltid opptatt med et eller annet. Snekkerbenkene på hytta var ofte i bruk, de laget selv skap og annet innbo, og fru Margrethe var i tillegg en habil treskjærer. Turer i skog og mark foretok de ofte, da var som regel Ola Sørjoten med. Et pent bibliotek hadde de også å ty til.
Forholdet til bygdefolket var det aller beste. Smith-fester var en årlig foreteelse. Da kunne alle fra Engerdal komme, og det var ikke uvanlig med både 30, 40 og 50 gjester. Særlig var skytterfestene populære, folk kom fra alle kanter av bygda, helt fra Femundsenden, Sundet og ned i Engerdalsbygda. Skytterfesten på Smith-setra var største festen i hele Engerdal. Først måtte engerdølene prøve sine skyteferdigheter, konkurransen var oftest stor, og etterpå begynte selve festen. Smith-familien ville stå på god fot med bygdefolket og satte stor pris på samvær med dem. De interesserte seg mye for tradisjon, levesett og livsforhold, seder og skikker. Fru Margrethe Ford Smith har skrevet en god del om opplevelsene på Smith-setra, opptegnelser som kulturstyret i Engerdal nå har i sin varetekt.
- Det var atskillig underholdning for bygdas folk på Smith-setra. En søndag for eksempel var vi invitert til kaffe. Vi kom i båter over Galtsjøen, et fint og høytidelig innslag med litt smak av «brudeferden i Hardanger». Kaffen stod klar da bygde-folket kom - Smith forlangte alltid det. Etter kaffen var det lagt opp til et slags orienteringsløp rundt hytta og ned til båthuset. Uventet ble jeg førstemann, og inne i peisestua var premiebordet dekket - det var bare å velge. Jeg valgte en bjørnefamilie – i porselen! Jeg har den ennå, men fru Margrethe var ikke tilfreds med valget mitt. Blomsterbuketter hørte også med i premiesamlingen, og ettersom jeg hadde min forlovede Tora med, mente fruen at jeg burde ha vist høvisk fremferd og valgt en bukett til henne! Men Tora fikk blomster, likevel – Charles sørget for det. Han tok samtlige buketter og
fordelte blant damene som var på festen.
På en skytterfest på Smith-setra fikk selskapet også lyst på en svingom. Men vi manglet musikk. Enden ble at Ole Femundsenden løp til Sundet, en mils vei, og hentet feler. I selskapet var det gode spillemenn som het Peder Sundet og Hans Elvsæter. Jo da, dans ble det – og jentene fra Rendalen, som var i vakre bunader, var ekstra gjeve og på danse-golvet hele tiden. Charles Smith merket seg det, han likte ikke at jentene fra Galten-gården måtte «støa veggen» fordi de ikke hadde bunad. Og neste sommer kom Charles Smith fra London med bunadsstoff til både Martha, Bertha, Petra, Helga… Marit Plassen sydde bunader til jentene. De gavmilde brødrene hadde alltid med gaver til Galten-gårdene når
de kom på sommerbesøk. Det var ofte klær av forskjellige slag, - jumpere, strømper, kjoler og forklær. Gjestfriheten var stor, og engerdølene satte pris på både gavene og godheten de møtte hos Smith ’ene.
Smith-familien var selv lykkelig over dagene ved Galtsjøen og kontakten med bygdefolket. Albert Reiersen har et godt bevis på det:
- En sommer hadde Charles Smith en meget kort ferie. Men til hytta ved Galtsjøen måtte han. Han reiste den lange veien fra London, en reise som tok flere dager, for å tilbringe én eneste dag på Smith-setra. Hvert minutt var kostbart for ham, han fisket hele denne dagen og dro neste dag tilbake til advokatkontoret i London. – Nei og nei, mente Ola Sørjoten, at du reiser så langt for én eneste dag på Smith-setra! – Èn dag er bedre enn ingen, Ola! Var svaret han fikk, kort og bestemt. Charles Lassow Smith gav dermed villmarka ved Galtsjøen sin kjærlighetserklæring. Resten av Smith-familien ville helhjertet ha undertegnet den.
D.G
